Jeg er i sjokk over hvordan man som gjenlevende behandles av storsamfunnet

  • Kirsten Sandberg Natvig
Kirsten Sandberg Natvig ble enke for fire måneder siden. Hun skriver om hvordan hun har opplevd månedene etter mannens død.

Kaoset ble toppet da banken nektet meg innsyn i min manns betalingsforpliktelser.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg ble nylig enke, og livet mitt ble snudd på hodet. Sterke følelser som sorg, tap, sjokk og forvirring skulle takles. Samtidig måtte jeg planlegge og gjennomføre en begrenset bisettelse i koronaens tid. Kaoset ble toppet da banken nektet meg innsyn i min manns betalingsforpliktelser.

Mannen min døde brått og uventet. Etter at gjenopplivingsforsøkene til legehelikopteret og ambulansen og de fine folkene på bakken ikke lyktes, ble min mann overlatt til politiet. De fant ut hvem han var, hvor han bodde, og hvem han var gift med.

Politiet tok opp telefonen og ringte. Ikke til meg, men til en prest. Som satte seg med en GPS i bilen og forsøkte å finne meg.

I 2022 har hun instruksjoner om ikke å ringe. Slike budskap må overrekkes fysisk. Det var blitt natt da presten omsider fant huset mitt. Hva gjør de hvis gjenlevende er bortreist?

Full postkasse

Jeg hadde så vidt fått beskjeden som snudde livet mitt opp ned, da den lille postkassen nede ved veien, som ikke hadde vært i bruk på årevis, begynte å fylle seg opp. Først ut var banken og skatteetaten. Til min manns dødsbo. Jeg var blitt redusert – eller opphøyet? – til et dødsbo.

Jeg var blitt redusert – eller opphøyet? – til et dødsbo.

Banken informerte om at alle betalingsavtaler var blitt slettet. Skatteetaten, som burde vite at banken sletter alle betalingsavtaler, sendte et trusselbrev. Hvis ikke dødsboet sørget for å betale forskuddsskatten for inntekter avdøde hadde til hensikt å tjene neste kvartal, ville dødsboet – altså jeg – bli utsatt for en hel A4-side med truende lovformuleringer.

Banken hadde – i sin godhet – informert om at selv om bankkontoen var stengt for både innsyn og bruk, var det unntak for noen få nødvendigheter, som begravelse, strøm, husleie, telefon, skadeforsikring og restskatt. Forskuddsskatt, derimot, var ikke med på denne listen og måtte betales med de gjenlevendes sparepenger.

Personvern?

Jeg ringte banken. Etter ti tastevalg fikk jeg beskjed om at bankkontoen var stengt for innsyn på grunn av personvern. Ikke under noen omstendigheter ville jeg kunne få innsyn i min manns betalingsforpliktelser. Jeg ville imidlertid kunne få adgang til å kjøpe kontoutskrifter for maks tre måneder tilbake i tid for kr 100,- pr. måned pr. konto. Riktignok etter at de hadde mottatt skifteattest og rettsordre fra tingretten.

Om personvernet banken er så opptatt av, gjelder min døde mann eller hans økonomiske kontakter, er uklart. Men jeg kan forsikre banken om at sistnevnte ikke er spesielt interesserte i å bli vernet. De er interesserte i å få pengene sine.

Et dødsbo forventes å betale hva som helst uten å ha noen innsikt i hva kravet dreier seg om!

Så når banken plutselig og uten forvarsel kansellerer betalingsavtalene min mann har inngått, blir hans kreditorer forbannet. De vil ha pengene sine – med administrasjonsgebyr og renters rente. Felles for disse brevene som ramlet ned i postkassen, var at betalingskravene kom med beløp og henvisning til en faktura/avtale uten at denne lå vedlagt.

Dette er jo verdens beste forretningsidé: Finn ut hvem som er død, og send et krav på et tilfeldig, sannsynlig antall tusen kroner toppet med et skikkelig strafferentekrav. Ingen dokumentasjon er nødvendig. Et dødsbo forventes å betale hva som helst uten å ha noen innsikt i hva kravet dreier seg om!

Sa opp strømavtalen

Strømleverandører er kjent for å bruke mange ressurser og mye kreativitet på å skaffe seg kunder. Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk melding i postkassen fra strømselskapet om at de hadde sagt opp strømavtalen.

Det tok nokså lang tid fra strømselskapet oppdaget at kunden deres var død og med umiddelbar virkning sa opp strømavtalen, og tidspunktet dødsboet ble meddelt dette i form av en sluttfaktura i postkassen.

Jeg ringte strømselskapet for å spørre dem hvorfor de hadde sagt opp avtalen – husstanden som sådan brukte jo fortsatt strøm.

Damen i den andre enden kunne da fortelle meg at jeg var en idiot hvis jeg brukte strøm uten å ha strømavtale – det ville jo koste meg svært dyrt i form av straffegebyr fra nettleverandøren!

Gode gamle Telenor fornektet seg heller ikke. Jeg ringte dem tidlig for å be om at fakturaene sendes til min bank. Likevel fortsatte de å sende fakturaene til min manns bank, etterfulgt av purring med purregebyr og 8 prosent strafferente uten betalingsdokumentasjon i postkassen til meg.

Med min manns død så Telenor sitt snitt til å kutte internettforbindelsen – og med det min tilgang til telefon

De ga også beskjed om at de ikke kunne overføre internettabonnementet til mitt navn. Pr. i dag kan den adressen jeg bor på, kun få internett via kobbernett – som Telenor vil sanere, men som Stortinget har instruert dem om å beholde i påvente av ny teknologi.

Med min manns død så Telenor imidlertid sitt snitt til å kutte internettforbindelsen – og med det min tilgang til telefon. Alene og midt i en pandemi der kommunen kommuniserer med sine innbyggere nettopp ved hjelp av telefon og internett.

Etter å ha vært enke i fire måneder er jeg fremdeles i sjokk. Over å ha mistet mannen min. Og over hvordan man som gjenlevende behandles av storsamfunnet.