Innledning

Som innledning til lagmannsrettens vurdering gis en oversikt over reinbeitedistriktets bruk av vinterbeiter og hvordan reinen flyttes til vinterbeitene i fjellområdene i øst. Deretter vurderes trafostasjonens betydning for reinflyttingen. Så gjennomgås saksbehandlingen vedrørende etablering av trafostasjonen med vekt på hvordan hensynet til reindriften ble ivaretatt. Etter dette redegjøres det for rettslige utgangspunkter for lagmannsrettens vurdering, og til slutt vurderes gyldigheten av de vedtakene saken gjelder.

Reinbeitedistriktets vinterbeiter og flyttleier dit

Duokta Reinbeitedistrikt har sentralområde i Holtan ved Fauskeeidet, hvor distriktet har hovedgjerde og slakteri. Lederen i distriktet Mats Pavall har forklart at de viktigste vinterbeitene ligger ved kysten omkring Kjerringøy og i fjellområdet i øst omkring Rago. Vurderingen av hvilke vinterbeiter som skal brukes, tas om høsten blant annet ut fra tilstanden til beitene og rovdyrbelastningen. Ifølge Pavall var de i 2012 og i 2013 i området Rago, mens de i 2014 dro til Rago i slutten av vinterbeitesesongen. I 2015 var de i området Kjerringøy. I 2016 var de i hovedsak ved Kjerringøy, men ca. 80 rein var en periode i Rago. Deretter har de i hovedsak vært ved kysten blant annet på grunn av rovdyrbelastningen i fjellet og at flyttleien ved trafostasjonen ble stengt fra oktober 2020 på grunn av anleggsarbeidene.

Reinbeitedistriktet har to flyttleier til og fra vinterbeitene i fjellområdene i øst og disse vises i figur 1 nedenfor. Den ene flyttleien går fra Holtan (bokstav A i figur 1) til Straumvatnet, hvor den etter å ha passert trafostasjonen (bokstav D) deler seg i en østlig rute mot Sisodalen og en vestlig rute som etter hvert svinger mot nord mot Rago. Den andre flyttleien går sør for Nevervatnet og opp Kjølvikdalen til den (ved punkt C) deler seg i en østlig rute opp Sisodalen og en vestlig som passerer i høydedraget over trafostasjonen og ender i Rago.

Trafostasjonens påvirkning av flyttingen av rein til og fra vinterbeitene

Trafostasjonen er plassert midt i flyttleien ved Straumvatnet, og det er spørsmål om muligheten for reinflytting ved siden av den. Når reinflokken flyttes til vinterbeitene kommer den langs vannet fra sør. Partene er enige om at når det gjelder flyttleien på oversiden (østsiden) av stasjonen, er eneste mulighet at reinen går opp anleggsveien som sees i bakkant i figur 2 nedenfor. I en sving et stykke ovenfor trafostasjonen er det en åpning i autovernet for reinen. Fra denne åpningen er det svært bratt nedover i terrenget, og Mats Pavall har forklart at det ikke er mulig å flytte reinen til vinterbeitene den veien. Sindre Eftestøl, som er sakkyndig vitne påberopt av Statnett, har uttalt at han ikke har grunnlag for å trekke dette i tvil. Mats Pavall har videre forklart at det er mulig at man kan flytte reinen gjennom åpningen i autovernet om våren, siden det er lettere å flytte reinen oppover i terrenget enn nedover. Ved den videre flyttingen nedover anleggsveien vil imidlertid reinen ha utsikt til den store trafostasjonen, og det vil være vanskelig å få flokken samlet forbi den.

Egnetheten for flytting av rein på nedsiden (vestsiden) av stasjonen illustreres av figur 2 og 3 nedenfor.

På dronefotoet tatt mot sør (figur 2) ses den gamle trafostasjonen nede ved vannet. Den vil bli fjernet – sannsynligvis i løpet av 2023. Videre vil deponiområdene vest for stasjonen bli revegetert. Når reinflokken under flyttingen til vinterbeitene kommer sørfra langs vannet, drives den opp skråningen rett før den gamle trafostasjonen. Den videre flyttleien ses best på figur 3, som er et dronefoto tatt motsatt vei, altså mot nord. Reinflokken vil komme opp omtrent nederst i bildet, og for å benytte det som er igjen av flyttleien må den passere langs gjerdet på trafostasjonen. Brakkeriggen nokså midt i bildet vil bli fjernet i 2023, og det vil også bli foretatt en avrunding øverst i skråningen.

Som man ser i figur 3, vil den trangeste passasjen bli rett vest for porten inn til anlegget. Partene er ikke helt enige om hvor trang denne passasjen skal regnes for å være. Reinbeitedistriktet har målt flyttleiens bredde på det platået trafostasjonen står på til ca. 10 meter. Statnett har inkludert skråningen og veien nedenfor fram til autovernet, og kommer da fram til en bredde på 34-35 meter.

Mats Pavall har forklart at selv med det gamle trafoanlegget, hvor passasjen var på ca. 250 meter, var det krevende å få reinflokken gjennom dette området. Reinen ble tydelig stresset når den nærmet seg den gamle trafostasjonen, og det har hendt at flokken begynte å spinne rundt, og at noen dro motsatt vei. Den flyttleien langs gjerdet på trafostasjonen som er beskrevet ovenfor, mener Pavall ikke vil fungere i praksis, og at flyttleien i praksis er stengt. Stiftelsen Protect Sapmi har i sin rapport fra august 2021 og i forklaring for lagmannsretten kommet til samme konklusjon som Pavall.

Sindre Eftestøl, som er sakkyndig vitne påberopt av Statnett, uttalte i sin rapport av 23.08.2021 om flyttleien vest for trafostasjonen:

«(Den) vil ikke være fysisk stengt. Men det vil være trangt og det vil være utfordrende for reindriften å drive her. Det er mulig at drivleden mister sin funksjonalitet. Det bør diskuteres med reindriften om avbøtende tiltak i form av mobile ledegjerder etc. kan avbøte problemene.»

Da Eftestøl forklarte seg under overskjønnet utdypet han hva slags avbøtende tiltak som kunne være aktuelle. I tillegg til mobile ledegjerder, nevnte han skogrydding og utjevning av grøftekanter, og at det brukes mer ressurser på gjeting. Han uttalte imidlertid at det er vanskelig å si om det vil fungere før man har prøvd.

I tingrettens dom uttales om denne flyttleien blant annet:

«Det framstår for retten som sannsynlig at kombinasjonen av økte forstyrrelser, ny infrastruktur og økte støynivåer i området, som følge av etableringen av ny trafostasjon, vil forsterke (...) unnvikelsesadferden. Dette samlet sett i en grad som gjør at reinsdyr selv neppe vil benytte denne traseen til å trekke forbi, og at det også vil bli svært vanskelig å lede dyrene forbi anlegget. Dette vil igjen kunne lede til spredning av flokken, idet etternølere og dyr som ikke er ledet igjennom, neppe vil finne tilbake til flokken.

Ovennevnte forhold innebærer at retten i praksis anser flyttleien som ubrukeliggjort, selv om den ikke er fysisk stengt.»

Uten avbøtende tiltak er det lagmannsrettens oppfatning at flyttleien vest for trafostasjonen i praksis er stengt. Fra Statnetts side er argumentert med at forskning har vist at det er menneskelig aktivitet og ikke permanente installasjoner i seg selv som påvirker reinen, og at dette også er lagt til grunn i rettspraksis. Lagmannsretten bemerker at den forskningen det er vist til gjelder slikt som kraftledninger, kraftmaster og hytter, og ikke et anlegg av den typen som denne saken gjelder. Trafostasjonen dekker et område på ca. 45 dekar og avgir lyder og lys og det kan også henge igjen lukt. Å tvinge reinflokken tett inntil et slikt anlegg, medfører i utgangspunktet høy risiko for at man ikke klarer å holde flokken samlet. Statnett har ellers blant annet vist til det som framkommer i rapporten fra Norconsult og Sweco fra januar 2022 om sammenstilling av erfaring med over- og underganger for rein og reindrift. Å passere slike over- og underganger er imidlertid etter lagmannsrettens vurdering noe annet enn over en lengre strekning å passere et slikt anlegg som denne saken gjelder.

Som avbøtende tiltak har Statnett under overskjønnet fastsatt følgende spesielle skjønnsforutsetning:

«Statnett anskaffer gjerdemateriell til inntil 1 500 meter gjerde. Utstyret leveres Duokta reinbeitedistrikt, og benyttes etter distriktets eget skjønn for å avhjelpe ulemper knyttet til flytting av rein forbi Salten transformatorstasjon i en overgangsfase.»

Etter lagmannsrettens oppfatning er det også med avbøtende tiltak i form av slikt som ledegjerder og større grad av reingjeting, usikkerhet om funksjonaliteten til denne flyttleien, jf. blant annet uttalelsen fra Sindre Eftestøl gjengitt ovenfor.

Statnett har påpekt at reinbeitedistriktet har en alternativ flyttlei gjennom Kjølvikdalen. Lagmannsretten er ikke enig i at dette i tilstrekkelig grad kan avhjelpe en stengning av flyttleien ved trafostasjonen. Ved valg av flyttlei kan slikt som klimatiske forhold og mulighetene for beite under flyttingen være av betydning, og dersom en flyttlei stenges, reduseres fleksibiliteten. I tillegg kommer at flyttleien gjennom Kjølvikdalen er lengre enn flyttleien langs Straumvatnet, og innebærer passering av områder som ligger 800-1000 meter over havet. Det er ofte utfordrende snø- og isforhold der, og dessuten perioder med rasfare. Ifølge Mats Pavall er det eksempel på at bratt terreng og isforhold har gjort det umulig å flytte reinen via Kjølvikdalen. Når det gjelder flyttleien langs Straumvatnet, så befinner denne seg bare få meter over havet og det er som regel lite snø der. Av betydning i denne sammenheng er at man i dette reinbeitedistriktet fortsatt flytter reinflokken til fots ved at en av reindriftsutøverne går foran med en temmet lederein i bånd.

At reinbeitedistriktet under sakens gang har gitt noe ulike anslag over hvor ofte flyttleien ved trafostasjonen benyttes, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke egnet til å svekke argumentasjonen for flyttleiens betydning.

Etter at reinbeitedistriktet forsto hvor trangt det ville bli å passere den nye trafostasjonen på vestsiden, har reinbeitedistriktet foreslått en alternativ flyttlei som er presentert i rapporten til Protect Sapmi fra august 2021. Siden den gamle trafostasjonen nede ved Straumvatnet skal fjernes i 2023, foreslås at flyttleien istedenfor å gå opp til den nye trafostasjonen, fortsetter videre langs vannet, og opp i fjellet litt vest for krysset hvor veien til den nye trafostasjonen tar av fra veien til den gamle. (Dette krysset skimtes øverst til venstre i figur 3.) I forslaget ligger også at det foretas blant annet skogrydding og planering.

Saksbehandlingen

I redegjørelsen for saksbehandlingen starter lagmannsretten med det som ble gjort forut for den opprinnelige anleggskonsesjonen gitt i 2013.

Forut for konsesjonssøknaden ble det gjennomført to befaringer med Duokta reinbeitedistrikt. I referatet fra befaringen 17.09.2009 er blant annet følgende uttalelser fra reinbeitedistriktet gjengitt:

«Det var (...) viktig at anlegget vart trekt inn på området slik at dei hadde ein god parsell å drive reinen i. Minst 100 meters belte frå kanten og innover. Dei kan drive flokkar på 500 dyr over dette området. Det er begrense med områder der reinen kan komme seg oppover i terrenget.»

Den videre behandlingen av saken resulterte i en passasje for reintrekket på ca. 60 meter. Om dette heter det i konsesjonssøknaden av 01.01.2012 punkt 5.6:

«Etter gjennomgang med lokal reindriftsnæring (...) og Reindriftsforvaltningen Nordland (Fauske) har en trukket transformatorstasjonen så langt inn mot fjellet som mulig for å gi størst mulig rom foran stasjonen til reinstrekket. Gjerde rundt stasjonene blir også trukket så langt inn som mulig. (...) I mail av 17.12.2009 så bekrefter Reindriftsforvaltningen Nordland at det ikke er motforestillinger med foreslått plassering av stasjonen. Dette forutsetter at reinstrekket har en passasje på ca. 60 meter mellom drivsone og gjerde nytt anlegg.»

NVE ga konsesjon til trafostasjonen 08.01.2013 og etter en klagerunde ga Olje- og Energidepartementet (OED) 18.12.2013 tillatelse til å starte byggingen av stasjonen. Videre ga NVE konsesjon til stasjonsveg, massedeponier og rasvoll 30.01.2017. I november 2017 ble imidlertid prosjektet stoppet av Statnett på grunn av samfunnsøkonomiske vurderinger. Prosjektet startet opp igjen sommeren 2018. Etter ny oppstart ble det arbeidet videre med prosjektet, noe som resulterte i at det i endrings-/tilleggssøknad fra mai 2019 ble søkt om endret utforming og plassering av stasjonen. Stasjonsarealet ble økt til ca. 45 dekar. Videre ble stasjonen trukket noe lengre nord og vridd med klokka, det vil si at sørenden kom nærmere vannet. Bakgrunnen for endringene i plasseringen av stasjonen var primært optimalisering av massebalansen ved at det kunne sprenges ut stein lokalt og at det også ble mindre behov for stein totalt sett (se endringssøknaden punkt 4.3.1).

Endringene som ble gjort medførte at passasjen for reindriften ble betydelig trangere enn i konsesjonen fra 2013. Mens det i den opprinnelige konsesjonen var lagt opp til en passasje på ca. 60 meter, ble passasjen isteden snevret inn til ca. 10 meter flatt terreng og ca. 35 meter hvis skråningen og veien nedenfor inkluderes. For nærmere beskrivelse av den flyttleien endringskonsesjonen forutsetter, vises til redegjørelsen ovenfor.

At den nye plasseringen av stasjonen medførte en innsnevring av flyttleien forbi trafostasjonen, har ikke kommet til uttrykk i Statnetts endringssøknad. Etter at det i søknadens punkt 5.9 om reindrift er beskrevet problemer for reindriften i anleggsfasen, står bare følgende om situasjonen for reindriften i driftsfasen:

«I driftsfasen vil det bli fullt mulig å passere vest for stasjonen. Massedeponi og overganger til veger og anleggsområder vil utformes slik at reinen lett skal kunne passere.»

Endringssøknadens mangelfulle beskrivelse av reindriftens problemer som følge av den endrede plasseringen av trafostasjonen, forplantet seg til NVEs vedtak om anleggskonsesjon og NVEs notat om bakgrunnen for vedtaket, som begge er datert 20.04.2020.

I anleggskonsesjonen står bare følgende om hensynet til reindriften:

«Statnett skal ha kontakt med reindriftsnæringen slik at hensynet til reindriften blir ivaretatt i så stor grad som mulig. Anleggsarbeidene skal koordineres med reinbeitedistriktet for å minimere eventuelle ulemper for flytting av rein gjennom området.»

Under punkt 3.1 i notatet om bakgrunnen for vedtaket, som inneholder begrunnelsen for konsesjonen, heter det:

«NVE konstaterer at endringen bestå i at stasjonen dreies marginalt med klokken og flyttes om lag 50 meter mot nord. NVE mener endringen er marginal, og at denne ikke vil ha virkninger for omgivelsene. NVE er enig med Statnett i at dersom denne endringen medfører at man kan benytte lokal stein tatt ut på stedet fremfor tilkjørt steinmasser, vil dette være en økonomisk og miljømessig fordel.»

Så vidt lagmannsretten kan se står i notatet om bakgrunnen for vedtaket ingenting om hensynet til reindriften.

Heller ikke i NVEs ekspropriasjonstillatelsen av 20.04.2020 står det noe eksplisitt om reindriften. For nærmere begrunnelse for ekspropriasjonen er vist til notatet om bakgrunnen for vedtaket, som er omhandlet ovenfor, og som altså ikke inneholdt noe om hensynet til reindriften.

Den delen av saksbehandlingen som gjelder Statnetts kontakt med reinbeitedistriktet er også av betydning for saken, og lagmannsretten vil i det følgende redegjøre for hva som kan legges til grunn om denne kontakten.

Det ble avholdt et møte på Fauske hotell 18.03.2019 med Mats Pavell fra reinbeitedistriktet og tre personer fra Statnett blant annet grunnerverver i selskapet (Alf Roar Eidesmo). I reinbeitedistriktet hadde det vært generasjonsskifte, så det var ikke Mats Pavall som hadde deltatt på befaringene forut for konsesjonen i 2013. Grunnerververen hadde heller ikke deltatt i dette prosjektet tidligere.

Av møtereferatet framgår at endringer etter konsesjonen gitt i 2013, blant annet var at:

«Stasjon flyttet litt lengre mot nord og dreid mer i nord/sør retning, både kart for ny plassering og plassering jfr tidligere konsesjon er vedlagt.»

Etter det som er opplyst var det tegningen nedenfor (figur 4) som ble framlagt.

Grunnerververen forklarte under overskjønnet at det ikke fra Statnetts side i møtet ble påpekt at endringene medførte at flyttleien ble innsnevret, og lagmannsretten legger til grunn at dette heller ikke ble oppfattet av Pavall. At bredden på flyttleien ikke var tema på møtet, bekreftes av at det ikke står noe om dette i møtereferatet.

I møtet ble avtalt at det skulle gjennomføres befaring på stedet, og befaring ble avholdt 25.05.2019. Til stede var Mats Pavall og tre representanter for Statnett, blant dem grunnerververen. Anleggsarbeidet startet først i slutten av oktober 2020, så på tidspunktet for befaringen var ikke prosjektet synlig i terrenget.

Av referatet fra befaringen framgår at Pavall var opptatt av at autovernet på ombygd vei ikke skulle være noen hindring for reinen i trekk, og at det kunne være ønskelig med et ledegjerde som styrte reinen opp på Lemmen (platået stasjonen står på) når den trakk nordover om høsten. Det står imidlertid ikke noe i referatet om at flyttleien ble trangere som følge av endret plassering av stasjonen. Grunnerververen har forklart at han på det tidspunktet var usikker på hvor bred passasjen ville bli, og at bredden på den ikke ble gjort til tema på befaringen. Mats Pavall forklarte på sin side under overskjønnet at han mener at han på befaringen uttalte at flyttleien i praksis var stengt. At han sa dette allerede da, er etter lagmannsrettens oppfatning mest sannsynlig ikke riktig, og må skyldes en erindringsforskyvning. Hvis han hadde sagt det da, er det ikke grunn til å tvile på at det vil det ha kommet med i referatet. At reinbeitedistriktet ikke engasjerte seg i forbindelse med høringen av konsesjonssøknaden og da vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse ble sendt ut, tyder også på at reinbeitedistriktet på dette tidspunktet ikke hadde oppfattet hvor trang flyttleien ville bli som følge av den endrede plasseringen av trafostasjonen.

Duokta reinbeitedistrikt fikk endringssøknaden til høring 24.06.2019, men innga altså ikke høringsuttalelse. Videre fikk reinbeitedistriktet 22.04.2020 tilsendt NVEs konsesjon og ekspropriasjonstillatelse og notatet om bakgrunnen for vedtakene. Det ble i den forbindelse gitt informasjon om klageadgangen, men reinbeitedistriktet påklaget ikke vedtakene. Som bakgrunn for reinbeitedistriktets passivitet, forklarte Mats Pavall blant annet at det er mange inngrepsprosesser å følge med på i dette reinbeitedistriktet, samtidig som de bare er tre heltidsarbeidende reindriftsutøvere til å ta seg av reinflokken.

Rettslige utgangspunkter for lagmannsrettens vurdering

Etter skjønnsprosessloven § 48 skal lagmannsretten under skjønnsforhandlingen avgjøre tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon. I foreliggende sak er det en slik tvist, og den gjelder gyldigheten av de forvaltningsvedtakene som ligger til grunn for ekspropriasjonen, det vil si anleggskonsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen.

I lagmannsrettens prøving av disse forvaltningsvedtakene gjelder samme begrensninger som ellers ved domstolens prøving av forvaltningsvedtak. Om hva dette betyr i ekspropriasjonssaker, siteres følgende fra Nils Erik Lie, Skjønnsprosessen, Kommentarutgave, 2017, side 276:

«(Domstolen kan alltid) prøve om den hjemmel som er benyttet, gir adgang til å ekspropriere til det aktuelle tiltaket. Den kan prøve om vedtaket er truffet av korrekt instans og om den aktuelle hjemmelen gir adgang til å ekspropriere til fordel for denne eksproprianten. Retten kan også prøve forvaltningens saksbehandling og kjenne tillatelsen eller vedtaket ugyldig hvis saksbehandlingsreglene ikke har vært fulgt og feilen har hatt betydning for vedtaket, eller hvis det kan konstateres myndighetsmisbruk.»

Lagmannsretten har kommet til at det som er mest aktuelt å prøve i foreliggende sak er om det er lagt til grunn korrekte fakta og om utredningsplikten er oppfylt.

I vurderingen av faktagrunnlaget skal det tas utgangspunkt i at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at de fakta som forvaltningen har lagt til grunn, er korrekte, jf. Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 12. utgave, side 429. Skjønnsmessige avgjørelser må noen ganger bygge på forutsigelser (prognoser) om faktiske forhold, for eksempel om hvilke konsekvenser en avgjørelse vil kunne få. Det er bare hvis slike prognoser var uforsvarlige, at man kan si at det dreier seg om feil i fakta, jf. Eckhoff/Smith side 431.

Om forvaltningens utredningsplikt heter det i forvaltningsloven § 17 første punktum:

«Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.»

Om betydningen av at saken skal være så godt opplyst som mulig, uttales i Eckhoff/Smith side 278 blant annet:

«Grundigheten må (...) bero på en avveining der hensynet til å oppnå forsvarlige resultater veies mot hensynet til tid og annen ressursbruk. Jo viktigere saken er, og jo mindre det haster å få den avgjort, desto større ressurser er det grunn til å bruke på å opplyse den fullt ut. Hva som er viktig og hva som haster, kan imidlertid ikke bare vurderes i myndighetenes perspektiv. Man må også ta hensyn til hva saken betyr for partene, og hvor viktig det er for dem å få en rask avgjørelse.»

Om hvilket ansvar som kan legges på partene for opplysning av saken, heter det samme sted:

«Selv om de ikke har plikt til det, må forvaltningen kunne regne med at partene i noen grad selv bidrar til sakens opplysning når saken angår noe de selv har søkt om, eller de oppfordres til det. I det minste må man kunne vente at partene opplyser om slike forhold som de må forstå vil styrke deres sak. Som utgangspunkt kan forvaltningen derfor ikke bebreides om opplysninger til gunst for en part, ikke er kommet frem fordi parten har unnlatt å oppfylle sin opplysningsplikt, eller ikke har fulgt oppfordringer om å opplyse om forholdet. Men vurderingen må også ta hensyn til partens forutsetninger for å forstå hva som er relevant.»

For at faktiske feil og brudd på utredningsplikten skal kunne medføre ugyldighet, må det være grunn til å regne med at feilene kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Hvilken grad av sannsynlighet som kreves for påvirkning av avgjørelsens innhold, kan variere. Om dette heter det i Eckhoff/Smith side 486:

«Jo grovere eller mer tallrike feilene er, og jo mer inngripende vedtak det dreier seg om, desto større grunn er det til å statuere ugyldighet (...)»

Dersom man kommer til at feil ved vedtaket kan ha påvirket resultatet, betyr ikke det nødvendigvis at vedtaket er ugyldig. Det må i så fall foretas en interesseavveining. I denne sammenheng er det blant annet av betydning om den som har fått innvilget en søknad, kan bebreides for at forvaltningen har fått et uriktig bilde av fakta, jf. Eckhoff/Smith side 496.

Spørsmålet om anleggskonsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen er ugyldige

Lagmannsretten har kommet til at det er feil ved vedtakene om anleggskonsesjon og ekspropriasjonstillatelse som medfører at vedtakene er ugyldige.

Som tidligere nevnt, står det i begrunnelsen for anleggskonsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen gitt i 2020 at endringene i stasjonens plassering og utforming er marginal og ikke vil ha virkninger for omgivelsene. At konsekvensene for reindriften av den nye plasseringen av stasjonen ikke er omtalt, har nok bakgrunn i formuleringen i konsesjonssøknaden fra 2019 om at det i driftsfasen vil være fullt mulig for reinen å passere vest for stasjonen, og at området vil utformes slik at «reinen lett skal kunne passere».

På denne bakgrunn er det klart at konsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen gitt i 2020 legger til grunn et misvisende faktum med hensyn til betydningen for reindriften av den endrede plasseringen av trafostasjonen. Det vises her til hva lagmannsretten ovenfor har lagt til grunn om konsekvensene av innsnevringen av flyttleien vest for stasjonen og vanskelighetene ved reinflytting øst for stasjonen. Det er riktig som anført av Statnett at faktumbeskrivelsen i endringskonsesjonen må sees i sammenheng med det som framgår i den opprinnelige konsesjonen fra 2013. Dette avhjelper imidlertid ikke manglene ved faktumbeskrivelsen knyttet til de endringene som ble gjort ved konsesjonen fra 2020.

Fra Statnetts side er anført at uttalelsen om reinens mulighet for å passere vest for trafostasjonen var en prognose og ikke en faktumbeskrivelse. Etter lagmannsrettens oppfatning er det lite treffende å karakterisere uttalelsen som en prognose, og uansett var det ikke forsvarlig grunnlag for uttalelsen.

Feilene i faktumbeskrivelsen tyder på at det ved behandlingen av endringssøknaden ikke ble foretatt tilstrekkelige utredninger. Fra Statnetts side er vist til den kontakten selskapet hadde med Duokta reinbeitedistrikt, og at reinbeitedistriktet selv hadde et ansvar for å få fram konsekvensene for flyttleien av den endrede plasseringen av trafostasjonen.

Lagmannsretten er enig i at reinbeitedistriktet kunne opptrådt mer aktivt for å få belyst hvilken betydning den nye plasseringen av stasjonen hadde for flyttleien. Imidlertid er det lagmannsrettens oppfatning at Statnett og NVE er nærmere enn reinbeitedistriktet til å bære ansvaret for at saken ikke har blitt tilstrekkelig opplyst.

Reinbeitedistriktet hadde allerede forut for konsesjonen gitt i 2013 understreket viktigheten av bredden på flyttleien. Som tidligere nevnt, mente reinbeitedistriktet i utgangpunktet at det var nødvendig med 100 meters bredde på flyttleien, mens resultatet i 2013 ble at det i konsesjonen ble forutsatt en bredde på ca. 60 meter. Statnett og NVE burde på denne bakgrunn forstått at den ytterligere innsnevringen av flyttleien som den nye plasseringen av trafostasjonen medførte, var av vesentlig betydning for reindriften. Likevel ble ikke innsnevringen av flyttleien påpekt i møtet og befaringen med reindriften i 2019. Riktignok ble reinbeitedistriktet vist en tegning som illustrerte forskjellen mellom opprinnelig og ny plassering av trafostasjonen, men tegningen var uklar med hensyn til den endrede situasjonen for flyttleien, se figur 4 ovenfor.

Når det gjelder hva som kan kreves av reinbeitedistriktet for opplysning av saken, må for øvrig tas i betraktning at det i dette distriktet bare er tre reindriftsutøvere som arbeider heltid med å ivareta reinflokken. Videre dekker reinbeitedistriktet et stort areal i til dels bynære områder, hvor det er mange beslutningsprosesser knyttet til inngrep som kan være av betydning for reindriften. Den tiden reinbeitedistriktet kan bruke på å følge opp hver enkelt beslutningsprosess er derfor begrenset. På denne bakgrunn bør reinbeitedistriktet som grunnlag for å avgi uttalelse, gis presis og forståelig informasjon om inngrepenes art og omfang. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til bestemmelsen i forvaltningsloven § 16 andre ledd om at forhåndsvarsel til parter skal «inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sitt tarv».

Dersom reinbeitedistriktet forut for de aktuelle vedtakene hadde fått tilfredsstillende informasjon om den endrede plasseringen av trafostasjonen, slik at det var tydelig hvordan endringen påvirket flyttleien, ville reinbeitedistriktet mest sannsynlig uttalt seg om konsekvensene av dette for reindriften, og saken ville blitt bedre opplyst.

Av betydning for om utredningsplikten er oppfylt, er også viktigheten av det som skal belyses. Lagmannsretten vil derfor i det følgende si noe om betydningen for reindriften av den aktuelle flyttleien.

Som redegjort for tidligere, er flyttleien over platået hvor trafostasjonen er plassert, den korteste og enkleste ruta til vinterbeitene i øst. I høydedraget over stasjonen deler flyttleien seg i to retninger. At flere flyttleier møtes i dette området, understreker områdets betydning for flytting av rein.

Vinterbeitene er en minimumsfaktor i dette reinbeitedistriktet. At det for tiden er relativt stor rovdyrbelastning ved vinterbeitene i øst, som i noen grad har begrenset bruken av disse beitene, har liten betydning for vurderingen av foreliggende sak. I et framtidsperspektiv må det legges til grunn at reindriften fortsatt kan benytte fjellområdene i øst.

Lagmannsretten tilføyer at det er mange utfordringer med reindrift i dette reinbeitedistriktet. Det er i distriktet tre befolkningssentra (Bodø, Fauske og Straumen), og naturinngrep i form av slikt som hyttebygging, veier, jernbane, vannkraftutbygginger og kraftledninger. Dette har både redusert ressursgrunnlaget til reinbeitedistriktet og vanskeliggjort driften, noe som gjenspeiler seg i svake økonomiske resultater og en krevende arbeidshverdag for de som har reindrift som livsgrunnlag i dette området. Det er derfor viktig å unngå at nye naturinngrep ytterligere svekker ressursgrunnlaget og øker arbeidsbelastningen i reindriften.

Lagmannsretten tilføyer også at Duokta reinbeitedistrikt er den siste pitesamiske gruppen som driver med reindrift i Norge, og at det pitesamiske språket er utrydningstruet. Reindriftsutøverne i Duokta snakker ikke lenger dette språket, men de bruker fortsatt pitesamiske betegnelser på fenomener i naturen og i reindriften.

Når den mangelfulle utredningen av hvordan den endrede plasseringen av trafostasjonen påvirker reindriftens flytting av rein, ses i sammenheng med hvor viktig den aktuelle flyttleien er for reinbeitedistriktet, har lagmannsretten samlet sett kommet til at det foreligger brudd på utredningsplikten i forvaltningsloven § 17. At det er søkeren Statnett som i samsvar med energiloven § 2-1 i stor grad har stått for utredningene, hindrer ikke at mangler ved utredningen rammer NVEs vedtak, jf. Nikolai K. Winge, Kampen om arealene, 2013, side 87-88.

Det neste spørsmålet er i hvilken grad brudd på utredningsplikten og feil i faktagrunnlaget har påvirket vedtakene i saken. Også i denne sammenheng er viktigheten av den aktuelle flyttleien av betydning. Videre bemerker lagmannsretten at dersom de negative konsekvensene for reindriften ved den endrede plasseringen av trafostasjonen hadde blitt belyst, kunne den økonomiske fordelen ved den endrede plasseringen blitt avveid mot hensynet til reindriften. Bruddet på utredningsplikten og feilene i faktagrunnlaget medførte at det ikke ble foretatt noen slik avveining.

Trafostasjonen er nå ferdig bygget, og flytting av den vil neppe være en god samfunnsøkonomisk løsning. Viktig er derfor at dersom hensynet til reindriften hadde blitt tatt i betraktning, ville man forut for anleggskonsesjonen og ekspropriasjonstillatelsen kunne fått en forsvarlig vurdering av aktuelle avbøtende tiltak. Dermed kunne blant annet forslaget fra reindriften om omlegging av flyttleien blitt vurdert. Forslaget går, som tidligere redegjort for, ut på at man utnytter at den gamle trafostasjonen ved vannet fjernes, og flytter reinen langs vannet. Den åpenbare fordelen ved denne løsningen er at reinen ikke trenger tvinges opp langs den nye trafostasjonen. Dermed vil flyttleien også kunne fungere bedre som trekkvei for reinen om våren, det vil si at reinen benytter flyttleien uten å bli drevet. Forutsetninger for gjennomføring av forslaget er blant annet at det foretas planering og skogrydding. Siden forslaget ikke har blitt nærmere utredet, kan ikke lagmannsretten ha noe sikker formening om forslaget bør gjennomføres. Lagmannsretten bemerker imidlertid at det i utgangspunktet ikke virker som en god permanent løsning at reinen istedenfor å fortsette langs vannet utenom trafostasjonen, tvinges opp skråningen for å passere tett inntil langsiden av trafostasjonen.

Også dersom løsningen skulle bli bruk av ledegjerder, burde en slik løsning vært nærmere utredet. At Statnett under overskjønnet framsatte en spesiell skjønnsforutsetning om at selskapet skal levere gjerdemateriell til inntil 1 500 meter gjerde, er i så måte ikke tilstrekkelig. Statnett har for øvrig i sine anførsler vært inne på at reinbeitedistriktet kan gjennomføre tilpasninger i terrenget og rydding av skog. Slike tiltak har imidlertid ikke vært utredet, og er heller ikke konkretisert.

Oppsummeringsvis bemerker lagmannsretten at bruddet på utbedringsplikten og feilene i faktagrunnlaget gjelder en viktig flyttlei for reindriften. Dersom saken hadde blitt tilstrekkelig utredet og riktig faktum var lagt til grunn, ville det mest sannsynlig ledet til en nærmere vurdering av blant annet avbøtende tiltak, herunder omlegging av flyttleien. Slike vurderinger ville med sannsynlighet munnet ut i at hensynet til reindriften ble ivaretatt ved vilkår for konsesjonen og konkretiserte spesielle skjønnsforutsetninger.

Samlet sett har lagmannsretten kommet til at bruddet på utbedringsplikten og feilene i faktagrunnlaget har påvirket anleggskonsesjonens og ekspropriasjonstillatelsens innhold på en slikt måte at vilkåret for ugyldighet i forvaltningsloven § 41 er oppfylt. Lagmannsretten har også kommet til at interesseavveiningen mellom partene i saken taler for at vedtakene er ugyldige. I denne sammenheng kan blant annet vises til at vedtakene var til fordel for Statnett, samtidig som det er dette selskapets mangelfulle opplysning av saken som er bakgrunnen for feilene ved vedtakene. Lagmannsretten vektlegger også at ugyldighet ikke med nødvendighet medfører at konsesjon og ekspropriasjonstillatelse vil bli avslått, men at det vil bli foretatt en ny vurdering som kan gi grunnlag for avbøtende tiltak av hensyn til reinbeitedistriktet.

Siden vedtakene som ligger til grunn for ekspropriasjonen er ugyldige, blir resultatet at skjønnet nektes fremmet.

Sakskostnader

Med det resultatet lagmannsretten har kommet til har Duokta reinbeitedistrikt krav på å få dekket sine nødvendige sakskostnader for tingretten og lagmannsretten, jf. skjønnsprosessloven § 54 og § 54 a første ledd bokstav a.

For tingretten krevde reinbeitedistriktet dekket sakskostnader med til sammen 1 503 064 kroner, hvorav salæret til prosessfullmektigen utgjorde 1 181 750 kroner (inkludert merverdiavgift). Tingretten fastsatte nødvendige sakskostnader til 515 064 kroner. Under overskjønnet har reinbeitedistriktets prosessfullmektig anført at tingretten skulle ha godtatt reinbeitedistriktets sakskostnadskrav. Statnett er ikke enig i dette.

Lagmannsretten fastsetter sakskostnadene for tingretten i samsvar med det som tingretten kom til, og kan tiltre hovedtrekkene i tingrettens begrunnelse. Når det spesielt gjelder tingrettens bemerkning om at det var brukt vesentlig mer tid på spørsmålet om sakens fremme enn det som hadde vært nødvendig, bemerker lagmannsretten at det ikke er de rettslige anførslene reinbeitedistriktet gjorde gjeldende for tingretten, som har dannet rettslig grunnlag for at lagmannsretten nekter skjønnet fremmet.

For lagmannsretten har reinbeitedistriktet krevd dekket sakkostander med til sammen 1 324 862 kroner inkludert merverdiavgift. Av dette utgjør prosessfullmektigens salær 1 091 781 kroner inkludert merverdiavgift. Statnett har anført at dette er vesentlig for høyt.

Lagmannsretten bemerker at dekningen av sakskostnader er begrenset til nødvendige utgifter, jf. skjønnsprosessloven § 54. Prosessfullmektigen har i sakskostnadsoppgaven opplyst at hun mellom tingrettens skjønn og overskjønnet har hatt et tidsforbruk på 237,75 timer. Dette er etter lagmannsretten vurdering vesentlig høyere tidsbruk enn nødvendig, blant annet tatt i betraktning at prosessfullmektigen også var prosessfullmektig for tingretten. Skjønnsmessig godtar lagmannsretten at det forut for overskjønnet var nødvendig med et tidsforbruk på 130 timer. På denne bakgrunn og etter en samlet vurdering fastsetter lagmannsretten nødvendige kostnader til prosessfullmektig til 674 250 kroner inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer utgiftsdekning med 31 428 kroner inkludert merverdiavgift.

I sakskostnadsoppgaven er også inntatt utgifter til sakkyndig vitne fra Protect Sapmi med 201 653 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift og så vidt lagmannsretten forstår også reiseutgifter. Statnett har gjort gjeldende at denne kostnaden er høyere enn nødvendig.

Lagmannsretten har under en viss tvil kommet til at det kan godtas at utgiftene til Protect Sapmi ligger innenfor det nødvendige. Det er for lagmannsretten utarbeidet en tilleggsrapport om erstatningsberegning og det sakkyndige vitnet har vært på befaring i det aktuelle området.

Resultatet blir at Statnett SF skal erstatte Duokta reinbeitedistrikts sakskostnader for lagmannsretten med 907 331 kroner. I tillegg skal Statnett dekke de lovbestemte utgiftene ved skjønnet, det vil si utgiftene til skjønnsmedlemmene og rettsgebyret.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING