Da kreften kom til Lunch

Da tegneserieskaper Børge Lund takket ja til et samarbeid med Kreftforeningen, forsto han med en gang hva som ble konsekvensen: En av hans egne karakterer måtte få kreft.

Børge Lund.
Børge Lund. (Foto: Jorunn Valle Nilsen)

En pandemi-dag ble Børge Lund kontaktet av Kreftforeningen.

Kunne han tenkte seg å tegne noen Lunch-striper til et webinar om kreft og arbeidsliv?

Børge hadde bestemt seg for å sitte stille i båten mens viruset herjet. Tegne stripene sine, konsentrere seg om kjernevirksomheten. Men et alvor i livet ville det annerledes. En god venn hadde nylig fått beskjed om tilbakefall. Svulsten i hjernen hans hadde blitt fjernet flere år tidligere, men nå var kreften tilbake.

Børge takket ja til forespørselen, dette kunne han i det minste ofre.

Men hvordan? Dette kom til å bli personlig – ikke så mye for ham selv, men for noen i universet han hadde skapt.

Duket for Lunch

Høsten 2007. Som vanlig var industridesigner Børge på vei til næringsområdet Forus, midt mellom Stavanger og Sandnes. Han hadde blitt en av 40 000 mennesker som i store og små selskaper jobbet etter samme stikkord: Kunnskap! Teknologi! Innovasjon!

Han var en av fire i et lite gründerselskap. Oppdraget: Utvikle den ultimate, dryppfrie flasketuten til morgendagens drikkeflasker.

I en altfor stor praktisk familiebil (Renault) han aldri hadde ønsket seg, var han på vei til et næringsområde han foraktet og en jobb han hadde begynt å mislike. Det var kø, som vanlig.

Den sindige gründeren slo hånda i dashbordet. Slik kunne han ikke fortsette.

– Du kan jo tegne, sa Børge til seg selv.

Hjemme gjentok kona det samme.

– Du kan jo tegne, Børge.

Tegnebordet til Børge Lund, med skisse av Kjell og Nico.
Joda, Børge kan tegne, ingen tvil om det. I dag er det jobben hans hundre prosent – og vel så det. (Foto: Jorunn Valle Nilsen)

Et mildt påtvunget kollektiv

Omsider fant han mot og litt ekstra tid, og tegnet en bunke striper som han sendte inn til en konkurranse i Dagbladet. Han lette en stund etter et passende univers. Hvor skjer det morsomme ting? I en fotballklubb? Et motorsykkelmiljø?

Ganske ubevist falt valget på det han selv var en del av hver dag, det han kaller «et mildt påtvunget kollektiv», den delen av livet hvor vi må forholde oss til hverandre enten vi vil eller ei: Arbeidslivet.

Det viste seg å være en nøkkelbeslutning. Han knakk koden allerede med sin første samling «Sykt travelt».

Siden har saudabu Børge tegnet og fortalt om Kjell og kollegaene som baler med stort og, ikke minst, smått på kontoret. Fra Porsgrunn til Panama – joda, Lunch leses også der – trekker folk på smilebåndet. Hele verdens kontorister forenes tilsynelatende i spørsmålet «Kan vi ta det på mandag?».

– Jeg slapp å tenke at jeg måtte lage verdens morsomste vits hver dag, men kunne heller senke skuldrene og konsentrere meg om det vi har felles, det gjenkjennelige. Det er der humoren i Lunch ligger, forklarer Børge.

Kjerneverdier

Han har for lengst mistet oversikten over antall aviser Lunch figurerer i, det er godt over 100. I høst gir han ut sin n-te-bok, tegneserien har blitt tv-serie og hver uke er innboksen full av henvendelser.

Noen av dem handler om verdier. Kan Børge komme og dele noen skråblikk på sånne? Til inspirasjon? Eller advarsel? 

Selv har bedriftsleder Børge hoppet bukk over verdiene han gjerne raljerer med i Lunch.

Morsom og raus, liksom … huff, nei jeg får vondt bare jeg tenker på det, sier tegneserieskaperen og ser ut som han smatter på en sitron.

En slags rettesnor for arbeidet sitt har han likevel.

– Fortell en historie. Om noe. Og rekk deadline, sier Børge.

– Det er de prinsippene som styrer min hverdag og mitt kreative arbeid, verken mer eller mindre.

Tegneseriekreft

Da han takket ja til Kreftforeningens forespørsel, forsto han at dette noe han nå måtte fortelle om, var kreft.

– Jeg kunne ikke behandle dette stoffet uten å påføre en av karakterene mine kreft. Jeg kunne ikke la en serie med striper handle om at alle i min serie har det bra, og så møter de noen andre som har kreft. Det gikk ikke, sier Børge.

Han har ett prinsipp til som er like ufravikelig: Alt han lager må tåle å stå mellom to permer i en helt vanlig Lunch-utgivelse. Sånn måtte det også bli denne gangen. Ingen parallellstriper. Alt er Lunch.

Den tunge beskjeden

Kreftforeningen ønsket seg striper som omhandlet hvordan arbeidslivet forholder seg til alvorlig sykdom. Men hvordan skulle hans morsomme univers klare å fusjonere med kreft, som slettes ikke er noe gøy?

«Nico har fått kreft» sto det med fete typer på seriens nettsted lunchstriper.no 29. november 2021. Det ble designeren og Apple-entusiasten Nico, som ifølge Wikipedia ikke lider under noe annet enn allergi mot furumøbler og Microsoft, som fikk den tunge beskjeden.

I stripene Børge tegnet balanserte han alvor og skjemt ved å rette oppmerksomheten mot reaksjonene Nico ble møtt med på jobben, snarere enn å dvele ved Nicos egne følelser.

– Når jeg gjorde det sånn, handlet det ikke om det eksistensielle for Nico, men mer om forholdet mellom folk, og ikke bare én til én, men hele arbeidsplassen.

Da Lunch-universet ble berørt av kreft, var det flere som reagerte.

«Hva har du gjort?», spurte noen. «Det kan du ikke gjøre», mente andre. «Har Nico virkelig fått kreft? Går det bra med ham?», ville noen vite.

Børge smiler.

– Noen misforsto helt og trodde jeg tegnet om meg selv, at jeg hadde fått kreft.

Børge Lunch foran en vekk med et omsorg-skilt.
Da Nico fikk kreft, trodde noen det var en kode for at forfatteren selv hadde blitt syk. Han er heldigvis frisk som en fisk. (Foto: Jorunn Valle Nilsen)

Verdifull erfaring

Børge er frisk og rask. Vennen som i fjor fikk tilbakefall, var det derimot ingen behandling som kunne redde.

– Det var mitt første møte med kreft. Det har vært tøft. Og nå ligger det et bakteppe der igjen, forteller Børge.

– Forloveren min har fått kreft. Det blir enda tettere, for vi er like gamle, og han er min beste kompis.

Hva kreft egentlig innebærer visste han ingenting om før han opplevde det på nært hold. Særlig har det fått ham til å reflektere over rollen som pårørende.

– Kompisen min takler sykdommen bra. Det gjør det enklere for meg å være pårørende. Det er et paradoks det der at du som pårørende nærmest trenger hjelp av den som er syk. Det er litt absurd, og jeg skjønte det ikke før jeg sto midt oppi det selv.

Børge tror erfaringene han har som pårørende til nære venner også kan gjøre det enklere å møte alvorlig sykdom andre steder. På jobb for eksempel.  

– Det handler jo om liv og død dette her. Da blir andre ting mye mindre farlige. For meg har det vært viktig å tørre å ikke beskytte meg selv så mye, men heller tørre å snakke direkte og konkret. Det er lettere å få til med den erfaringen jeg har nå – selv om det er en erfaring jeg gjerne skulle vært uten.  

Børge Lund holder seg på haka.
– Kreft er kanskje det ordet i verden med dårligst image. Et vondt begrep med ufattelig dårlig omdømme. Jeg er glad for å kunne bidra med mine ting i samarbeid med Kreftforeningen, sier Børge. (Foto: Jorunn Valle Nilsen)

Humor som redningsbøye

Som med all humor er også balanse stikkordet for Børge. Belønningen når han lykkes er latteren.  Den tror han kan gi en verdifull pustepause til pårørende og berørte og gjøre det lettere å snakke om det som er tungt og vanskelig.  

– Humoren og alvoret står ikke så langt fra hverandre som man kanskje skulle tro. Kanskje er de gjensidig avhengige av hverandre. Det finnes lange tradisjoner for å la humor spille en rolle i møtet med alvorlige temaer. Tenk bare på sykehusklovnene her hjemme som jo er et fantastisk eksempel på hvilken rolle humor kan spille når livet er preget av alvor og bekymring. Jeg tror humoren kan være en slags mental redningsbøye, sier Børge.

Samarbeidet med Kreftforeningen har fortsatt. I fjor høst tegnet til kampanjen «Menn, snakk om det», og det har han gjort på nytt i høst.

Han er takknemlig for å kunne låne bort sitt humoristiske univers. 

– Mange føler seg hjelpeløse i omgang med kreft. De spør seg selv om de kan bidra med noe. Jeg fant ut at jeg kunne bidra med stripene mine. Det har blitt et godt samarbeid som gir mening for meg.

Nico: Som dere ser, har jeg kjøpt en salat til dere. Kjell: Salat?! Det er jo bare noe man pirker i hvis man ikke vet hva man skal si. Nico: Jeg har fått påvist kreft. Nico: Sånn, ja, ta det helt rolig. Bare pirk i vei. Dere trenger ikke si noe.

Hvordan det går med Nico etter at han i fjor ble påført kreft, har han ikke noe sikkert svar på.

– Jeg inngår ikke kontrakt med karakterene mine, sier han og smiler.

– Men jeg er ikke så veldig bekymret.

Magasinet Felles krefter

Når jobben blir livsfarlig

Her kan du lese nettversjonen av magasinet Felles krefter som vi sender til våre medlemmer to ganger i året. Denne utgaven, som kom ut i november 2022, handler om yrker og kreft.

Var dette nyttig?